100% JOBB

 

#foredrag #inspirasjon #nye løsninger og ideer

En lysende idé

Jeg undrer meg over hvor mange timer det tar å gjøre en jobb 100%.
Har du noen gang tenkt på det?
Tar det 37,5 timer å jobbe 100%? Eller tar det 45 timer?
Er det mulig å «bruke opp batteriet» lenge FØR det har gått 37,5 time og likevel gjøre en fullverdig jobb?
Jeg kommer tilbake til dette spørsmålet etterhvert, for det er nemlig dagens hovedpoeng!

 

Jeg er veldig glad i å skrive. Faktisk så skriver jeg litt hver dag. Reflekterer over livet ved å skrive om det. «Livet kan bare forstås baklengs», sa den finske forfatteren Märta Tikkanen, da hun skulle forklare hvorfor hun skriver. Og jeg er fullstendig enig med henne. At livet skal leves forlengs, er jeg også enig i, selv om det var det en annen som sa.

Da jeg var var liten og endelig hadde lært å skrive ble det å skrive dagbok et fast innslag i min hverdag. Livets mysterier var like viktige å reflektere over den gang som nå.

Noen ganger har jeg lurt på hvem jeg egentlig skriver for. Er det bare for meg selv, for å lufte tankene mine, for å forstå livet, eller er det for at noen andre skal lese det, kanskje gjenkjenne seg, få en ide, eller bare bli underholdt?

På en nettside som http://www.sressned.no kan jeg nettopp lufte tankene mine og prøve å forstå livet. Og når jeg selv synes jeg har forstått noe viktig kan jeg dele det med andre. Akkurat i dag er det en slik dag! Jeg synes selv at jeg har forstått noe veldig viktig som jeg tror kan være nyttig for andre. Og derfor MÅ jeg bare skrive om det!

Det har vært stille en stund på stressned.no. I hvert fall her på nettsiden. Jeg er jo her, og Stress Ned eksisterer fremdeles, men jeg har hatt fokus på andre ting enn å hjelpe andre å stresse ned. Januar 2016 tok jeg et stort skritt for virkelig å stresse ned og takle livets store utfordringer, og etter ni måneder var jeg sertifisert Kundalini yoga lærer, level 1! Fokuset på kundalini yoga hjalp meg å holde hodet over vannet i en svært vanskelig tid, der livet ble totalt snudd på hodet. For ett år siden gikk familieidyll brått over til familiedrama. «Plutselig» satt jeg i en leilighet, uten den deilige katten min og med mine tre skjønne barn tilstede bare 50% av tiden!

Det å være selvstendig næringsdrivende er uforutsigbart for alle, og spesielt for en alenemamma ble det en for stor risk å ta. Jeg søkte på nærmere 20 jobber før jeg endelig ble tilbudt en stilling, 100% fast! Jeg tok sjansen, takket ja til jobben og gledet meg til å prøve noe nytt, bli kjent med nye kollegaer og kanskje få noen nye rutiner i livet mitt. Det viktigste var likevel å skape trygghet og forutsigbarhet for meg selv og barna ved å ha en fast jobb å gå til hver morgen, som igjen sørget for fast inntekt.

Saken er den, og nå begynner jeg å nærme meg poenget, at det er en stund siden jeg sist jobbet 100%. Det skyldes både fødselspermisjoner, et par langtidssykemeldinger knyttet til dødsfall i familien, men også fordi jeg har måttet redusere arbeidsmengden min av helsemessige årsaker. Jeg har lavt stoffskifte, og på et tidspunkt etter et par fødsler, psykiske påkjenninger og en kropp i stor ubalanse, måtte jeg innse at jeg ikke kunne jobbe fulltid. Jeg engasjerte meg i stoffskifte forbundet for å lære mer, og møtte mange andre (mest kvinner) med lavt stoffskifte og andre autoimmune lidelser. Jeg ble like overrasket hver gang noen fortalte meg at de var blitt uføretrygdet etter at de fikk lavt stoffskifte. Selv har jeg levd med denne sykdommen fra jeg var 8 år, og muligens fra jeg ble født. Jeg hadde aldri, frem til da, tenkt at jeg ikke kunne jobbe som folk flest. Jeg har bare gått ut ifra at jeg kunne gjøre som «alle andre» og satset like høyt som en person uten lavt stoffskifte. Hvorfor skulle jeg ikke det, liksom?

For å være ærlig, kan jeg se tilbake og ser at jeg har hatt utfordringer med energinivået helt fra før jeg begynte på skolen! Men det var ingen den gangen, på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, som koblet dette til en hormonell ubalanse som vanligvis rammer kvinner i 40 årene! Og siden jeg ikke husker noe annet har jeg heller ikke en «frisk Kajadilani» å sammenlikne meg selv med. Jeg vet ikke hvordan det er å våkne lett og være «sprudlende» hver morgen og bare springe avgårde til første gjøremål. Det har ikke vært aktuelt for meg. Kroppen min har sneglet seg avgårde (ok, en forholdsvis rask snegle!), jeg har trengt lang tid på å sove og lang tid på å våkne. Jeg har alltid hatt behov for god tid, og at ting ikke går for fort. Jeg blir fort sliten av mange mennesker på ett og samme sted og at det skjer mange ting på en gang.

Dette skulle ikke handle om lavt stoffskifte, men litt må være med for at du skal forstå poenget her. Jeg har altså lavt stoffskifte, som i noen tilfeller går helt fint og ubemerket, mens for andre ender tilstanden med uføretrygd. Når jeg så, i en alder av 41 år, begynner i en ny jobb, på en ny arbeidsplass, med nye omgivelser, nye mennesker, nye «kunder» (om man kan kalle barnehagebarn for kunder), mange nye oppgaver og daglige rutiner og skal jobbe 100%, såkalt «fulltid», er jeg veldig spent på om kroppen min henger med! Jeg vil jo så gjerne, jeg liker å mestre, jeg vil helst være «flink» og jeg har følt meg bedre enn på lenge. Jeg satset jo «fulltid» på businessen min Stress Ned og NAV har til og med vurdert arbeidsevnen min som meget god. Men hvordan går det egentlig når Kajadilani skal jobbe 100%, fulltid, 37,5 timer?

Det viser seg etter kort tid at 37,5 timer er for mange timer i uken. Det er for mange timer å jobbe per dag, spesielt når det er «mammauke» og ungene kommer i hus. Etter tre måneder i den nye jobben «kræsjer» jeg fullstendig og blir sykemeldt. Jeg kan ikke annet enn å følge mine egne råd, roe ned og bygge meg opp igjen.

I denne fasen begynner undringen; hvor mange timer er egentlig 100%? Hva er 100% for MEG? Jeg opplever strengt tatt at når jeg er på jobb arbeider jeg 100%. De timene jeg jobber satser jeg 100%. Jeg ligger ikke på latsiden, jeg gir alt! Forstår du? Etter en halv dag med «bare» 3 timer og 45 minutter er jeg sliten etterpå. Jeg har nok energi til å dra hjem og ta meg av meg selv og barna mine, og jeg kjenner at jeg har gjort nok arbeid for denne dagen, der jeg har vært «på» hele tiden.

Det er fare for at noen tenker at jeg bare er lat eller selvopptatt. Det minner meg om en samtale jeg overhørte på venteværelse på røntgenavdelingen i sommer. En mann og en kvinne mellom 70 og 80 år, pratet om hvor late folk er nå til dags. De var begge enige i at det var alt for mange som klaget over at de var slitne, og at folk bare var bortskjemte, fikk lettjente penger uten virkelig å ha jobbet hardt for det. De hadde selv jobbet hardt forstod jeg, fra morgen til kveld, uten å klage! All ære til dem! På mange måter skulle jeg ønske det var så «lett». Men det var en annen tid, en annen livsstil, andre forventninger, mindre press, eller press på helt andre ting, andre krav og kanskje også enklere kår. For ikke snakke om mangelen på data og tekniske dippedutter som førte til at døgnet hadde flere timer til å gjøre andre ting som for eksempel fysisk arbeid.

I mitt tilfelle handler det ikke om å være lat. Ja, jeg liker komfort, men jeg vil ikke si jeg er lat. Når jeg er på jobb mener jeg oppriktig at jeg gjør en god jobb. Det er vel derfor jeg får høre «vi vil ha deg her!»? Men min utfordring er å finne ut hvordan jeg kan jobbe, med hva og hvor mye. Og så må jeg kjempe litt med stoltheten, for jeg vil jo så gjerne få til alt, med en gang og helst på heltid, som de fleste andre i min alder.

Det er stor sannsynlighet for at jeg må gå ned i stillingsprosent for å kunne ha en jobb der kroppen og hodet henger med, og der det går opp i opp med familielivet. Jeg må kanskje redusere til 60, 50 eller 40% stilling. Likevel vil jeg jobbe 100% den tiden jeg er på jobb! Derfor føles det så urettferdig og nesten krenkende å diskutere «min arbeidsevne»,»min arbeidskapasitet», «mine muligheter for å jobbe fulltid/ 100%». Det er som om alt under 100% er dårlig, eller ikke godt nok og at det sier noe om jobben jeg gjør.

100% er tross alt fullt, helt, komplett, optimalt. Kanskje det er derfor det gjør noe med selvfølelsen å skulle innrømme at jeg ikke kan jobbe 100%. Men dersom jeg kan si til meg selv at jeg jobber 100% i en 60% stilling, vet jeg med meg selv at når jeg er på jobb er jeg der 100%, og jeg gjør en like god jobb som alle andre. Men på grunn av at jeg er den jeg er, og er i den situasjonen jeg er i kan jeg kanskje ikke være på jobb 37,5 timer 5 dager i uken. Men når jeg er på jobb skal jeg være der 100%!

Så hva er 100% for deg?

Let me know ❤